Jeg er pensjonert lærer.

Jeg tilhører nysgjerrig-petterne, de søkende og de som er glad i folk men jeg tilhører ikke de som definerer seg inn eller ut av grupper. Hele spørsmålstillingen føles nokså fremmed for meg. Hvis folk vil definere seg i grupperinger, så aksepterer jeg det. Enhver går der enhver går, til syvende og sist så er vi sammen.

Som ung giftet jeg meg med en mann som bodde i Oslo, og jeg bor her fremdeles fordi barna og barnebarna mine bor her. Oslo er for meg den totale stillheten i morgentimene som brytes av det første toget gjennom Ljantunnelen i fem-tiden. Det er som om åsene ved Nordstrand og Hauketo forsterker lyden fra dette toget. Om våren hører jeg svarttrosten fra verandaen min. Den er vakker.

Jeg har lest En folkefiende nå i forbindelse med denne forestillingen. Stykket er faktisk aktuelt og relevant i det daglige for meg. Stykket peker på at hvis man har innsett sin sannhet bør man også være åpen for å se den andres sannhet og teksten oppfordrer til å lete etter sine egne svar. Jeg tror på det motsatte av utsagnet «den sterkeste mann i verden er den som står mest alene».

En akutt livstruende sykdom rammet meg for noen år siden. Da jeg ble bedre, opplevde jeg en dyp takknemlighet for at jeg var i live. Denne hendelsen førte til at jeg sluttet å drikke. Jeg er som et lite nyfødt pikebarn i gresset, og jeg er forundret over det jeg har: Jeg har alt, og har blitt en veldig takknemlig og fornøyd person. Jeg ser det hele mye tydeligere nå. Jeg vet at vi kan påvirke hverandre.

Jeg tar bussen til Nasjonalteateret, slik jeg alltid gjør når jeg skal til byen. Jeg tar ikke bilen når jeg skal til sentrum. Det er så vanskelig å finne parkeringsplass.