An Enemy of the People in Oslo

Jeg er sosial-geograf, og jeg arbeider som rådgiver for byplanleggere over hele landet.

Jeg hører til sosial-geografene, danserne, mødrene og syklistene men jeg tilhører ikke gruppen av mennesker som blir sinte på barn fordi de oppfører-seg-som-barn. Det er ellers mange grupper jeg ikke føler meg som del av, men grunnen til at jeg ikke gjør det er sikkert også fordi jeg ser meg selv som del av dem. For eksempel så kan jeg lett si at jeg ikke hører til de som kjører bil hver dag, men på et visst nivå kan jeg også forholde meg til de som velger den enkleste veien, og ikke orker å bry seg så mye.

Jeg er født og oppvokst på Grünerløkka i Oslo, og mannen min er født og oppvokst på Skillebekk, så det føltes det naturlig å flytte tilbake. Vi bodde i skogen litt utenfor byen, men så fant mannen min dette huset på Finn, og ble hjelpeløst forelsket. Som møbelsnekker så forestilte jeg meg at et hus som henger etter takpipa og som trenger full renovering ville være et attraktivt oppussings-prosjekt...vi fikk det billig og det har utviklet seg til et vakkert prosjekt!

Jeg hadde ikke lest En folkefiende siden skolen, men jeg fikk lånt en gammel, dyrebar kopi av min svigerfar denne sommeren. Den ble med i ryggsekken min, og det var interessant å lese deg igjen. Jeg husket den grusomme følelsen av å være fanget, og jeg kan fremdeles oppleve en forbindelse til Doktor Stockmann fordi han blir så fort emosjonell. Det å bli eldre har gjort at jeg er mindre sikker på hva som er rett og galt – vet vi for eksempel vannet virkelig er forurenset? De kunne jo også tatt seg tid på å sjekke om det stemte? Jeg er ikke så sikker på at “den sterkeste mann i verden er den som står mest alene”. Jeg tenker heller motsatt – det å være stor nok til å strekke seg etter hjelp er et tegn på styrke. Som Pippi sier det: «de som er sterke må også være veldig snille». Og de som er veldig snille er heller ikke veldig alene tror jeg.

Tidligere trodde jeg at det ville være mye bedre for meg å leve alene og bare på mine egne premisser. Men jeg har endt opp i et vakkert familie-kaos der mine, dine og egne barn bor sammen, og der det å være alene er en sjeldenhet, og der vi er hele tiden er nødt til å samarbeide om hvordan vi skal leve sammen.

Til forestillingen sykler jeg ned gjennom Vålenga-parken og bort til Galgeberg-krysset, gjennom Grønlandsreiret, over Stortorvet og Grensen, og videre bort til Nationaltheatret.