An Enemy of the People in Oslo

Jeg jobber som rådgiver på Universitetet i Oslo.

Jeg tilhører de intellektuelle, de elitistiske, sannhetssøkerne, de single, skogsvandrerne, vegetarianerne men jeg tilhører ikke de religiøse eller de late.

Grunnen til at jeg flyttet til Oslo var at jeg ble tilbudt en stilling på Universitetet etter at jeg hadde gjort en undersøkelse der for et annet universitet. Nå har jeg bodd i Oslo nesten tre år. Jeg elsker naturen her. Det jeg ikke liker så godt er at det er ganske lite intellektuelt engasjement blant folk, og jeg savner interesse for klassisk kunst. Jeg har ikke bestemt meg for om jeg kommer til å fortsette å bo i Oslo.

Jeg kjenner godt til Ibsen og diskuterte nylig En folkefiende med noen venner i Berlin. Majoritetens forhold til sannheten opptar meg. Min nysgjerrighet på livet utenfor min strengt religiøse families vegger drev meg til å dra ut og utforske verden.  Jeg vil ikke akkurat si at jeg har gått i sirkel, men jeg ser nå at jeg har nærmet meg mine foreldres syn i mange ting, for eksempel gir jeg dem rett i at sannheten finnes ikke blant majoriteten, men hos eliten.

Jeg kjenner meg igjen utsagnet "den sterkeste mann i verden er han som står mest alene", siden jeg kommer fra en konservativt religiøs familie i Iran, men selv aldri klarte å dele min families tro. Jeg har problemer med selve ideen bak religion- at det skal finnes en sannhet som er gjeldende for alle. Da jeg var 16 år tok jeg et definitivt oppgjør med islam, noe som førte til at jeg ble stående veldig alene.

Til forestillingene på Nationaltheatret tar jeg t-banen fra Blindern.