An Enemy of the People in Oslo

Jeg er en investor.

Jeg tilhører fire-barnsfedrene, aksjetraderne, de som var veldig heldig under dotcom-eventyret, de løsningsorienterte, de som ser at tilfeldigheter rår over oss, turgåerne, de som gleder seg til å bruke byen mer igjen, de som vil spille mer golf, de som handler utfra erfaring og instinkt, de åpne og de pågående men jeg tilhører ikke sportsfanatikerne, de fotball-interesserte eller de som er opptatt av skillet mellom øst og vest.

Jeg er født her i Oslo, men tilfeldigheter har gjort at jeg også har bodd en del utenfor byen.  Jeg forholder meg lite til skillet mellom øst og vest, jeg har bare ikke noe forhold til det , og kunne fint bodd på begge sider av elven.  Det er viktig for oss å ha nærhet til byen og marka - vi har kanskje neglisjert byen litt og vi ser frem til å benytte oss mer av tilbudet som finnes her: restauranter, teater og kino – det å bruke byen.  Oslo er et bra sted for investeringer. For meg er Akerselva lyden av Oslo.

Jeg har ikke noe spesielt forhold til En folkefiende men vi hadde høytlesning på det for noen dager siden. Jeg opplever at det er aktuelt – dette behovet for å skjule og dekke til ting gjelder fremdeles. For å kunne si at «den sterkeste mann er den som står mest alene» så må man jo føle at man lykkes med det man skal gjøre – eller så har man jo tapt alt.

Jeg satt på Theatercafeen sammen med to kolleger og en profilert skipsreder – han tok opp telefonen og ringte piloten sin og så spurte han oss: «hvem vil være med til Marbella i kveld for å gjøre forretninger?» Jeg tenkte på kona og familien min og bestemte meg for at jeg ville dra hjem. Jeg tenker av og til på hva som hadde skjedd hadde jeg svart annerledes - om dette kunne vært et vendepunkt i livet mitt.

Jeg tar trikken fra Makrellbekken til Nationaltheatret.