Jeg er byråd for finans og naturviter.

Jeg tilhører 4-barnsmødrene, de politiske, de som ikke henger seg opp i problemer, kjemikerne, de arbeidsglade, de utålmodige, de direkte, de åpne og nysgjerrige, de som tror på kunnskapsbygging, ateistene og de som sto hvit brud i kirken men jeg hører ikke til de konfliktsky, de tålmodige, de som pakker inn ting i bomull, de som bruker fotformsko, de som går i demonstrasjonstog eller de overtroiske.

Jeg er født i Oslo men vokste opp i Moss. Jeg flyttet tilbake til byen for å studere, og nå arbeider jeg i og for Oslo. Jeg er glad i kombinasjonen av marka og uteliv. Det er godt å høre til her. Jeg er ganske sikker på at jeg også bor her om en ti års tid. I løpet av de neste tretti årene vil vi være i overkant av 800.000 som bor her. Dette betyr at byens grenser vil måtte justeres og endres.

Mitt første møte med En folkefiende av Henrik Ibsen var i forbindelse med Fjernsynsteatret, og jeg har også sett en oppsetning på Nationaltheatret. Jeg vet det handler om et bad, og om dilemmaet mellom å stenge det eller ikke. I forhold til utsagnet «den sterkeste mann er den som står mest alene» tenker jeg umiddelbart at mennesker har en trang til å bli akseptert - hvis du velger bort dette så må det bety at du virkelig er overbevist om at dette er sannheten for deg.  

Jeg endte opp med å ta en doktorgrad fordi det på den tiden ikke fantes jobber for petroleumskjemikere. Som en del av avhandlingen fikk jeg tilbud om å reise til USA for å forske. Kjæresten min ville ikke dra, men jeg følte at jeg måtte gjøre dette. Det var et vendepunkt for meg å ta valget om å dra til Atlanta, Georgia siden jeg var bekymret for hvordan det ville gå med forholdet vårt. Men det endte godt – vi giftet oss.

Jeg går ned Korsvollbakken til Tåsen stasjon og tar banen til Nationaltheatret og forestillingene. Det er enkelt, og jeg hører gjerne på radioen på i-Phonen min, men når vi passerer Majorstuen og dykker ned i tunnelen blir signalene borte, og det betyr at jeg må gjøre meg klar til å gå ut.