Jeg er hjelpepleier og jobber som legesekretær. 

Jeg tilhører filippinerne, Tara-leserne, femti-åringene, mødrene, de som ønsker å dra hjem til Filippinene, de som er glad i å lage mat,katolikkene, de som banner på filippinsk, de som jobber i helsevesenet, de som bor på østkanten og de som trener veldig mye men jeg tilhører ikke de som opplever at det er grupper de ikke tilhører. 

Jeg flyttet hit til Oslo fra Rjukan fordi jeg giftet meg på nytt. Min nye ektemann kom rett fra Filippinene, og på Rjukan var det ikke så lett å finne seg en jobb. Jeg trivdes ikke i begynnelsen, alt var så dyrt her i Oslo. Og det var altfor mange utlendinger her: Etter å ha bodd på Rjukan var jeg vant til å være sammen med bare norske folk. Men etter at jeg flyttet hit til Oslo var det vanskelig å bli kjent med nordmenn, og mye lettere å bli kjent med andre filippinere. Jeg føler jeg har et godt forhold til alle nordmenn og utlendinger på jobben. Jeg tror nok ikke jeg kommer til å bo i Oslo om ti eller tjue år. Jeg tenker å dra tilbake til hjemlandet mitt når jeg blir pensjonist. Hver sommer kommer jeg likevel til å reise til Oslo for å besøke barna mine – de er jo norske og har ikke noe lyst til å flytte med meg til Filipinene.

Jeg kjenner ikke til En folkefiende, men jeg kjenner til Ibsen. Det er kanskje riktig som Ibsen påstår; «den sterkeste mann i verden er den som står mest alene». Jeg vet ikke. Jeg tror vel at man står sterkest sammen. Det er vanskelig å være sterk alene, uansett hvor sterk du er. Om du var en stokk som sto alene, så ville du ha lett for å falle. Men flere stokker stående i en gruppe faller ikke like lett. Jeg tror at uansett hvor sterk du står alene, så faller du lettere.

Et vendepunkt for meg var da jeg møtte den nye ektemannen min etter at jeg ble skilt – jeg tenkte egentlig at jeg skulle være alene. 

Jeg drar med T-banen fra Romsås til teater-forestillingene.