Jeg har de siste to årene vært styreleder i Velferdsalliansen som igjen er del av EAPN – European Anti Poverty Network. Jeg er uføretrygdet, og det betyr at jeg kan jobbe og tjene opp til 1G. Jeg har realskolen, og jeg har jobbet i restaurantbransjen, og i butikker – i service-næringen generelt.

Jeg tilhører hobby-fotografene, datakort-ekspertene, FB-menneskene, organisasjonsmenneskene, de fattige, de utadvendte, de som tar del i samfunnet, teaterelskerne, de uføretrygdede, de som har kjøpt hauger med bøker i Maritabutikken, de som skal tatovere Vålengalogoen som 74åring, de som elsker broer, de som blir fjollete og flirete etter to glass konjakk og de som hører til helt på venstresiden men jeg tilhører ikke de med mye penger, homo-fobene, anti-islamistene, de som hiver søppelposen ut av vinduet, diettmenneskene eller blomsterbinderskene.

Jeg bor i Oslo fordi jeg ikke skjønner at det går an å bo andre steder. Oslo er byen min, hjemplassen min. Jeg er Vålenga-supporter og tenker som så: Du kan skifte bolig og du kan skifte ektemann, men det er ikke mulig å skifte fotball-lag. Jeg elsker Oslo med alle slags tilbud, kulturene som er sausa sammen; språk, farger og musikk. Jeg har bodd atten år i Gamle Oslo – og det er en bydel med grusomt mange problemer. Slum. Fattigdom. Men det er også en bydel som er fargerik og vakker. Vi har Tbanen, 37-bussen, 20-bussen og 60-bussen. Jeg liker å gå gjennom Gamlebyen til de nye broene eller bort til Aker Brygge. Utlendingene kaller Oslo den grønne byen. Jeg hører fra andre at Osloenserne er så kalde og harde – de tror ikke på "Byen med det store hjertet". Men jeg mener vi fikk vist noe annet med rosetoget. Oslo er ellers en delt by ved Akerselva. Vest for elva har du ikke de samme problemene som øst for elva. Oslo-politikerne må begynne å tenke på nytt. De må fordele mer jevnt. Ikke all psykiatri og ikke alle asyl-mottak må havne her på østkanten – vestkanten må også benyttes til dette. Det vil de ha godt av. 

Et vendepunkt for meg kom den gangen jeg valgte å være ærlig på fattigdommen min: at jeg fortalte venner og bekjente at jeg har ikke råd til ting, at jeg innrømmet at jeg sto i matkø. Det endret livet mitt. De menneskene jeg var redd for at skulle forsvinne, de kom enda nærmere. Jeg er stolt over å være en stemme for de som ikke har en. Jeg er stolt over å være pain-in-the-ass for noen av politikerne. Det kommer jeg til å fortsette med så lenge jeg lever.

Jeg har sett En folkefiende i Fjernsynsteatret, og Ibsen er jo en av de store. Jeg ser på han som en av verdens største forfattere og han var forut for sin tid. Han forsto livet. Utsagnet «den sterkeste mann er den som står mest alene» velger jeg å kommentere slik: Du er ikke sterk alene. Ingen er sterk alene, men sammen kan vi være det. De gangene jeg har følt at jeg har stått alene har jeg ikke følt meg sterk. De gangene jeg er mest alene har jeg ikke turt å si noe til noen – og da har jeg følt meg svak. De gangene jeg har turt å spørre om hjelp har jeg fått styrke. Det samme som skjer med Stockmann-familien i stykket skjer over hele Europa i dag.

Til forestillingen går jeg til Tøyen stasjon og tar tbanen, men hvis jeg har god tid så går jeg: Ned Åkebergveien forbi fengselet over Grønland og oppover Karl Johan. Jeg tar med fotoapparatet mitt.