Jeg studerer matematikk, og jeg jobber på Åpent Bakeri

Vi tilhører studentene, de som snart er matematikere og de som snakker men jeg tilhører ikke streberne.

Moren og faren min møttes her i Oslo, og jeg har vokst opp på Grünerløkka. Etter videregående søkte jeg meg egentlig til universitetet i Trondheim, men så takket jeg nei til den plassen. Det skjedde liksom noe da jeg sluttet på videregående, alle bare flyttet. I Oslo finnes det flere muligheter, det er mye annet å gjøre her, men jeg kan ikke garantere for at jeg bor her om ti eller tjue år. At Oslo fortsetter å være basen min er jeg derimot ganske sikker på. Det er jo byen min, jeg har bodd på Grünerløkka hele livet. Jeg har tenkt litt på at dersom jeg blir styrtrik så ville jeg kanskje flyttet til Paris. Der er det nok bedre å bo, dersom du bare har nok penger til å benytte deg av alt denne byen kan tilby. Og sånn sett er Oslo veldig bra; du har det ganske godt her selv om du ikke tjener fire millioner i året.

Jeg tenker at det er ganske sant at «den sterkeste mann i verden er den som er mest alene». En ting er å være alene. Men det fordrer også at du aksepterer å stå i motvind, at du takler at folk er uenige med deg. Jeg kan forholde meg til det på mange måter; det er en fordel å kunne stå for det du mener. Det er bra å være åpen og fordomsfri - men kanskje ikke så åpen at hjernen faller ut.

Jeg tenker ofte at jeg bør foreta endringer – jeg tenker i hvert fall ofte at jeg skal begynne et nytt og bedre liv. 

Jeg går antageligvis til forestillingene – for meg var det en aha-opplevelse da jeg skjønte hvordan Oslo er skrudd sammen. Jeg har funnet alle snarveiene, og jeg har forstått hvor liten denne byen egentlig er. Jeg går sannsynligvis ned til Kuba, gjennom Vår Frelsers gravlund, og over St.Olavs plass og ned Universitetsgata. Og så er jeg fremme på teatret.