An Enemy of the People in Oslo

Jeg arbeider som oversetter av skjønnlitteratur fra norsk til rumensk. Jeg har oversatt blant annet Jostein Gaarder, Hanne Ørstavik, Anne B. Ragde og Tor Åge Bringsværd. I tillegg arbeider jeg som fullmektig på Deichmanske bibliotek.

Jeg tilhører de som har bodd i et land herjet av krig, mødrene, de som ser lyst på livet, de som alltid ønsker å klare seg men likevel ikke alltid klarer det, de som liker å ha det rolig og fredelig, de solidariske, kaffedrikkerne og den første generasjonen av kvinner i Ceasusceus Romania som måtte i militæret men jeg tilhører ikke de som har ekstreme meninger, de som sover lenge om morgenen, pessimistene eller de upraktiske.

Dette er min historie: jeg havnet i Oslo mot min vilje. For tretti år siden giftet jeg meg med en mann fra Syria som jeg hadde blitt kjent med da vi studerte sammen i Bucurest. Etter en stund flyttet vi til Bagdad fordi mannen min fikk en godt betalt jobb. Så startet Irak-krigen og vi bestemte oss for å flytte tilbake til Romania fordi det var tryggere der. Vi søkte om oppholdstillatelse – men mannen min fikk bare tre måneders arbeidstillatelse. Mens vi ventet på at Romania skulle endre immigrasjonslovene i takt med demokratiserings-prosessene i landet ble vi rådet til å søke om å bli registrert i FN’s høykommissariat for flyktninger, og dette gjorde vi. Deretter fortsatte vi hverdagen vår i Bucuresti – vi levde slik vi gjorde før vi flyttet til Bagdad.

Så en dag fikk vi et brev fra FN's Høykommissariat for Flyktninger – vi fikk beskjed om at vi måtte flytte til Norge innen to uker. Vi trodde det var en spøk, men vi fikk beskjed om at mannen min hadde blitt registrert som kvoteflyktning og var nødt til å forlate landet. Jeg ble fortalt at barna og jeg selvfølgelig kunne bli igjen i hjemlandet mitt, men vi endte alle med å dra. Vi fortalte norske myndigheter at vi egentlig ville bo i Romania, men at rumenske myndigheter ikke hadde fått lagt alt til rette. Hele tiden fikk vi beskjeden om at sånn er det bare, vi er nødt til å innstille oss på å være i Oslo.

Etter en stund kollapset jeg og dro hjem til Romania, men moren min rådet meg til å dra tilbake til Norge og Oslo fordi det var bedre muligheter for meg og barna her. Det som motiverte meg var at eldste sønnen min trivdes veldig godt på skolen, og yngstebarnet fikk plass på barnehage. Jeg begynte å klare meg her, men så kollapset mannen min. Han endte med å dra tilbake til Romania fordi landet i mellomtiden hadde endret immigrasjons-lovene sine. Jeg derimot følte jeg hadde jobbet så hardt for å overleve her i Oslo, og jeg var inspirert av de norske jentene som virket som de klarte alt. Det sosiale nettverket mitt i Norge besto til å begynne med av foreldrene til mine barns skolevenner.

Det som også gjorde at jeg ble boende var at samfunnet her virket mer sivilisert. Oslo var en rolig og fredelig by sammenlignet med Bucuresti. Barna hadde det godt. Men for meg var det et mareritt å omstille seg til å bo her. I mange år levde jeg i en slags tunnel. Jeg kan egentlig ikke si noe om hvordan jeg hadde det på den tiden fordi det er som om alle minner fra den tiden er visket ut. I dag setter jeg pris på mange ting ved Oslo – menneskene, roen som finnes her. Det er en god balanse mellom grønt og bygninger – en av mine favorittgater er Telthusbakken. Botanisk Hage er et vakkert sted. Og jeg liker å gå turer på Bygdøy og Sognsvann.

Jeg hadde ikke noe forhold til En folkefiende fra før, men kjæresten min studerte Peer Gynt i forbindelse med et kurs på Blindern. Det kan være riktig i enkelte situasjoner at «den sterkeste mann i verden er den som står mest alene» – av og til vet man ikke hvor sterk man er før man står alene. Men et menneskes styrke fordobles når man står sammen.

Vendepunktet for meg kom da jeg skjønte at jeg hadde styrke nok til å bli i Oslo, selv om jeg egentlig ville hjem til Romania. Jeg visste at det i lengden ville være det beste for barna mine og for meg.

Til forestillingene spaserer jeg fra Frogner eller St Hanshaugen.