An Enemy of the People in Oslo

Jeg har jobbet som blomsterdekoratør og jeg er utdannet innen naturforvaltning. Jeg har også jobbet som make-up-artist og jeg synes hud er interessant.

Jeg tilhører multiastmatikerne og multiallergikerne, de som ikke tåler rå grønnsaker, de som greier seg, hverdagsfilosofene, de som har blitt bedt om å skrive en bok om livet sitt, oppdagelseskvinnene, observatørene, de som liker vær og vind, de som er opptatt av hud, Finnmarksflyktningene, musikkelskerne og diktskriverne men jeg tilhører ikke kvinnesakskvinnene, de som stoler på NAV, de som gir seg eller de som lar seg sjokkere over livet lenger. 

Jeg flyttet alene til Oslo som 15-åring og søkte på en barnepikejobb hos en familie på Tanum . Jeg bor fremdeles i Oslo fordi jeg har fått denne leiligheten her. Den er et paradis. Ellers ville jeg dratt til Finnmark som pollenflyktning. Jeg vet ikke om jeg lever om ti år – jeg har allerede levd trettifem år på overtid- så jeg tar en dag av gangen.

Jeg vet litt om Ibsen, han har skrevet mye bra. På en måte er han litt som meg – han står litt på sidelinjen og observerer – slik som jeg gjør. Så jeg føler et fellesskap med Ibsen. Jeg har hørt om En folkefiende, og jeg kjenner meg igjen i utsagnet «den sterkeste mann i verden er den som står mest alene» på den måten at 
jeg føler at jeg også psykisk har vært en sterk kvinne. Det å stå alene har gitt meg en styrke. Jeg har vært mye alene, men jeg har aldri kjedet meg.

For meg var det et vendepunkt da jeg lå på sykehuset og gjennomgikk en feilbehandling som gjorde at jeg ble sengeliggende – da bestemte jeg meg for ikke å gi opp – da ble jeg en kriger. Livet er en landevei og du kommer til et kryss – da man må bruke tid på å tenke på hva man skal gjøre. 

Jeg reiser til forestillingen med TT-kortet mitt fra Frogner og kjører dit. Hadde det vært før i tiden så hadde jeg gått – jeg har aldri hatt et månedskort.