Jeg er forsker og konsulent innenfor det miljø-økonomiske feltet.

Jeg hører til dykkerne, de som har overveid å flytte til en øy, by-innflytterne, de som er desillusjonerte når det kommer til bistandsveldedighet, de realistiske miljøvernerne og de som vil reservere seg istedet for å kaste seg hodestups inn i ting men jeg tilhører ikke røykerne, super-urbanistene, golfspillerne, de som snakker høyt og lenge, de pretensiøse eller de som spiller gitar på nachspiel.

Jeg bor i Oslo fordi det er her de mest interessante jobbene finnes – om jeg ikke skulle velge å flytte utenlands for et par år. Jeg vurderte dette en stund, men så gjorde den finansielle krisen seg gjeldende og idéen om å flytte vekk var ikke like enkel.  Både USA og Canada har vært fristende alternativer fordi naturen er om mulig enda mer interessant der. Jeg liker også  Oslo fordi det er et sted med mye grøntområder. Jeg benytter meg ikke så mye av byens kulturelle og urbane tilbud, men det er godt å vite at det finnes. En av de større utfordringene for byen vår er befolkningsveksten og bolig-politikken: hvor skal vi plassere alle menneskene som flytter hit? Hvordan skal vi åpne opp områder – skal vi bygge i marka? Eller i høyden? Kanskje vi trenger å se på hva slags areal som finnes tilgjengelig i byen – slik som eplehagene som omgir husene her? 

Jeg har et forhold til En folkefiende fra to ulike sammenhenger: jeg husker vi diskuterte det på skolen, men jeg har også sett det oppført engang i Beijing som del av en stor miljøkonferanse. Forestillingen ble vist for å illustrere miljø-og natur-forhold.
Når jeg hører utsagnet “den sterkeste mann i verden er den som står mest alene” så tenker jeg på det faktum at jo mer følelsesmessig involvert du er med andre jo mer sårbar er du. Og jo mer distansert du er jo mindre sårbar.

Jeg er ganske god på de store valgene i livet, men synes det er vanskeligere med de små valgene.

Til forestillingen reiser jeg med trikken fra jobben min på Forskningsparken ved Blindern og ned  til Nationaltheatret stasjon.