JEG ER EN BELIEBER
Navn: Michelina Kifle
Alder: 14
Bydel: Søndre Nordstrand
Nasjonalitet: Norsk/eritreisk
Jeg bor i en tre roms med moren min Abeba, faren min Berhanu og de to søstrene mine Milen og Salem.
Jeg er elev ved St Sunniva og jeg er en Belieber.
Jeg tilhører Belieberne, de som hører på hiphop men ikke går kledd som en hiphoper, de som ler mye, de som liker gym og engelsk, katolikkene, danserne, de som liker Mac'ern-mat og lillesøstrene men jeg tilhørerikke sossene, emoene, folk som hater på andre, A-menneskene eller røykerne.
Jeg bor i Oslo fordi mamma og pappa bestemte det slik, og jeg er født og oppvokst her. Jeg bor her fordi det oppleves trygt. For meg er Oslo lyden av regndråper. Jeg ønsker å gå på IB-linja, slik at jeg kan studere i utlandet. Jeg tror ikke jeg bor her om 10 -20 år – da bor jeg i USA og studerer der. Det er så mange muligheter til å oppnå noe – det sier seg selv – USA er så veldig stort.Jeg har sett bilder av New York - skyskraperne og shoppingen og Times Square. I Oslo er det bare bowling, kino og Oslo City. Norge er et av de beste landene i verden og det er trygt, men la oss for eksempel si at jeg vil bli en rapper – det er veldig vanskelig å gjøre verdenssuksess i Norge. Jeg ønsker å bli verdensberømt rapper eller skuespiller. Da kan jeg tjene penger. Jeg vil at folk skal vite hvem jeg er.
Jeg vet hvordan det føles å stå alene og likevel kjenne seg sterk: Jeg er den eneste i klassen som liker Justin Bieber, alle de andre er imot han. Jeg liker musikken og stemmen hans, og hvordan han er. De andre forsøker å erte meg for dette – jeg blir bare ikke så veldig lett irritert av det. Jeg sier jo bare det jeg mener. Jeg forsvarer han alltid. Jeg har vært en fan i tre-fire år og det å skulle slutte å støtte han...jeg er en Belieber og det innebærer å forsvare han og støtte han, selv om jeg er den eneste som gjør det.
For meg var det et vendepunkt da jeg bestemte meg for å skifte stil: Før danset jeg hiphop og jeg var veldig hiphop-jente og så fant jeg ut at jeg ikke kunne være en hiphoper lenger. Det var ikke helt meg. Det er en veldig slapp og slaskete stil – jeg ble slapp i humøret av stilen. Da jeg gikk med joggebukse var jeg mer guttete, men med stramme bukser føler jeg mer feminin.
Jeg tar T-banen fra Mortensrud til forestillingene på teatret.