An Enemy of the People in Oslo

Jeg er buss-sjåfør, men her i Oslo jobber jeg hovedsakelig med å rengjøre busser. Det er ikke så verst, men etter helgene når ungdom har vært ute og drukket for mye så er det ikke så greit.

Jeg tilhører bussjåførene, de som er kalt opp etter norske sportshelter, de som vokste opp i Øst-Tyskland, de sportsinteresserte, pessimistene og de som elsker vinteren men jeg tilhører ikke ekstremistene eller optimistene

Jeg kom hit til Norge for å jobbe. Jeg var her to-tre ganger med lastebil tidlig på 2000-tallet og likte det jeg så. Og i nordøst av Tyskland så er det ikke så enkelt å være buss-sjåfør for tiden. Jeg tenkte at jeg enten måtte dra til Østerrike, Sveits eller nordover. Så fikk jeg høre om disse norsk-kursene som Unibuss arrangerer i Tyskland, og det ble et enkelt valg. Jeg liker landet, og i tillegg så hjelper selskapet oss med alt, leilighet, reisen hit og så videre. Og så elsker jeg vinteren! Og snøen! Men jeg er usikker på om jeg bor her om ti eller tjue år. Det kommer vel an på om foreldrene mine i Tyskland kommer til å trenge meg når de blir eldre? Eller kanskje jeg flytter til en mindre by, jeg er egentlig mer et småbymenneske. Eller kanskje jeg møter en bra dame her, og så får hun meg til å bli.

Jeg har hørt om En folkefiende men ikke noe mer. På skolen hadde vi mange russiske forfattere og dramatikere, men ikke så mange norske. Jeg tenker at Ibsen har helt rett i at «den sterkeste mann i verden er den som er mest alene»: Jeg klarer ikke å forklare dette så godt på norsk, men jeg tror at mektige mennesker som Angela Merkel er veldig alene.

Jeg har begynt en prosess med å flytte fra Tyskland til Norge, men jeg vet ikke ennå om jeg kommer til å bli, eller hvor denne prosessen ender.

Til forestillingen tar jeg t-banen fra Linderud rett til Nationaltheateret.