An Enemy of the People in Oslo

Jeg arbeider som selvstendig næringsdrivende konsulent, og i tillegg arbeider jeg deltid som tømmerhugger.

Jeg tilhører fagforeningsmennene, tømmerhoggerne, de som fremdeles holder seg godt fysisk men som også ønsker å bruke hodet, de som skøyter over isen om vinteren, de som jobber seg halvt i hjel og asketene men jeg tilhører ikke kapitalistene.

Jeg vokste opp på Hvaler, og jeg hadde en far som var fisker, så for meg var det enten å reise vekk eller å dra til sjøs. Jeg var ikke noe særlig til fisker så valget var åpenbart. Jeg kom hit til Oslo fordi det er her mulighetene finnes, og det er derfor jeg fortsatt bor her, fordi det er her jeg får arbeid. På mange måter følte jeg meg fort hjemme i Oslo siden de aller fleste her, bortsett fra vestkantfolka, for det meste var innflyttede bønder og fiskere som kom hit for å skaffe seg arbeid.  Jeg husker at jeg samlet inn underskriftkampanjer, og det var faktisk ikke så ofte at man hørte Oslo-dialekten – det var mer vanlig å høre en eller annen dialekt fra bygda. Jeg involverte meg i å redde Hammersborg skole og de gamle bydelene som Fredensborg, og slik ble jeg arrestert fordi jeg forsøkte å hjelpe en jente som ble jaget med pisk av en politimann til hest. Jeg tok fra han pisken, og de arresterte meg. Det var annerledes da – den gang politimester Haugli og cowboyene hans ledet politiet. Jeg vet ikke om jeg bor i Oslo om ti eller tjue år, jeg vet bare at jeg kommer til å jobbe til den dagen jeg stuper. Men kanskje det vil skje på Hvaler. 

Utsagnet «den sterkeste mann i verden er den som står mest alene» kunne tilhørt ideologien til en anarkist eller en ekstrem egoist. Politiske og sosiale bestemmelser handler for det meste om å søke løsninger ved hjelp av dialog og kompromiss. Hvis du fornekter slike hensyn, og viser forakt for andre menneskers verdier så er du farlig. På samme måte som en selvmordsbomber eller en terrorist som tar gisler er farlig. Det er alle de andre som da må finne ut hvordan å unngå konflikt og skade. Likevel – det er viktig å bryte en passiv og skitten konsensus som den kompakte majoriteten i En folkefiende opprettholder.

Et av de store vendepunktene for meg har vel vært å vokse opp i et karismatisk kristent miljø for så å vende ryggen til alt sammen, og melde meg inn i AKP-ml. På den tiden var partiet opptatt av å være et parti for folket. Men så tok venstresiden i partiet over, og jeg var egentlig i opposisjon til partiet hele den tiden jeg var medlem. På slutten av åtti-tallet forlot jeg partiet. Ikke med et brak, men det var vel ikke heller slik at jeg snek meg ut. Jeg har aldri vært redd for å stå for det jeg mener. Jeg tror også det er viktig å ha erfart og skifte holdning og standpunkt.

Jeg sykler overalt og jeg sykler også til forestillingene på Nationaltheatret. Ned Ekebergbakkene og til sentrum opp til Nationaltheatret – det er enkelt som bare det. Selv om jeg ender med å bli veldig svett på vei tilbake. Det eneste som kan hindre meg er kraftig regn- eller snøvær.