Jeg er psykolog, og det visste jeg fra jeg var 12 år gammel at jeg ville bli. Jeg arbeider nå i SANKS.

Jeg tilhører de tolerante, de tvisynte, de samiske, de som samler på steiner, katteelskerne, kverulantene, de som lager mat fra grunnen, de som ser på natur som et naturlig livsløp og at vi alle er en del av den, de som ser at ikke alle har like forutsetninger, alenemødrene, de som har høy utdannelse og ser at det gir frihet, de som øver seg på å være litt mer konfliktsky, de som er opptatt av hvordan makt utøves men jeg tilhører ikke de som støtter-staten-Israel, Jantelov-menneskene, konfliktsky, de feige eller de som mener det er likestilling i Norge.

Jeg er født i Oslo men jeg er samisk. Jeg er oppvokst i en bygård på Grünerløkka. Jeg flyttet som 8-åring til Karasjok, og bodde der til jeg var 17 år. Jeg ville bli psykolog og flyttet først til Trondheim, og så til Oslo. Jeg har et sterkt forhold til natur, men naturen i Oslo er ikke det samme som nordpå. 

Jeg ser på Ibsens En folkefiende som en kritikk av makthavere. Jeg er ikke sikker på at synspunktet «den sterkeste mann i verden er den som er mest alene» gjelder for oss hverdagsmennesker. Men mennesker i maktposisjoner som må ta en beslutning alene på vegne av andre står nok ofte veldig alene. 

For meg har det vært et vendepunkt å bli eldre og innse at jeg ikke kan hjelpe alle de menneskene som jeg ønsker å hjelpe.

Til forestillingen tar jeg helt sikkert en drosje – jeg elsker å kjøre taxi.