Jeg er egentlig utdannet barnepleier og jeg har handelsbrev fra Wang. Jeg har jobbet siden jeg var 16 år, og jeg var mange år på ingeniør-kontoret Johansen, Knudsen & Skram. Der kopierte jeg blant annet tegninger av hangarene til F-16 fly i Nord-Norge. Da det gikk dårlig for byggebransjen og mer og mer ble utført maskinelt, så var det ikke bruk for meg lenger. Da ringte jeg en venninne og sa at jeg trengte hjelp, og hun skaffet meg en serveringsjobb. Der har jeg servert alle de tre kongene våre.

Jeg hører til de som liker håndarbeid, de-som fremdeles klatrer i stiger og henger opp gardiner, de som drikker mye vann, de som liker kjøttkaker og annen tradisjonell mat, de med pågangsmot, alenemødrene, de som var glad i svigerfar men ikke svigermor og de som vil dø med skoa på, men jeg hører ikke til de som klarer å skru opp skrukorker, de som tråkker på de som ligger nede, de som liker sushi, de som liker hvitløk eller de politiske.

Jeg mistet mor og far som liten, og flyttet inn til Oslo til tanta mi i Heimdalsgata som 15-åring. Grønland på den tiden var fredelig og godt. Jeg bodde rett ovenfor det vi kalte «luseanstalten» og Tøyenparken. Jeg vurdert å flytte ut av byen. Det gjør jeg fremdeles. Jeg tror at hvis man er født på landet, så vil man en gang ønske å vende tilbake. Jeg kunne ha satset på å ta over gården, men turte ikke å ta over som alenemor med tre barn.  Jeg vurderer å ta et kurs i data som Frelsesarmeen averterer. Når jeg tenker på døden, ønsker jeg at det skal gå raskt. Jeg ønsker ikke å ende opp på et sykehjem, fordi jeg ser hvordan de eldre i Oslo blir behandlet i dag. Jeg er ikke sikker på hva slags lyder jeg forbinder med Oslo, men er blant de gamle damene som liker Bob Marley – det er et eller annet med rytmen. Jeg liker rock også, men ikke black metal – det skjønner jeg meg ikke på.

Jeg har nok lest En folkefiende, men husker det ikke. Jeg føler det er der et eller annet sted i bakhodet. Det er mye sant i utsagnet «den sterkeste mann i verden, er den som står mest alene.» Jeg har pågangsmot og må ta meg sammen. De gangene jeg har stått alene i ting, kjenner jeg meg sterk. Jeg har jo hatt noen forhold, men jeg tror jeg har vært for sterk og selvstendig, så mennene har trukket seg unna.

Et vendepunkt for meg var da jeg til slutt bestemte meg for å flytte fra datteren min og til en annen leilighet, fordi jeg ønsket å leve mitt eget liv.

Til forestillingen på Nationaltheatret kommer jeg i en drosje kjørt av min gode kamerat Torkil – hvis hund jeg passer på.