An Enemy of the People in Oslo

Jeg arbeider som HR-konsulent.

Jeg tilhører de reisende, de glade og tilfredse, reiselederne, fedrene, de aktive, de som elsker skogen, de umusikalske, de som bryr seg om mennesker og de felleskapsorienterte, men jeg hører ikke til de slappe, de uforberedte, de som er kjekke på tur, kaffedrikkerne, dataspillerne eller til foreldrene som kjører barna sine overalt.

Jeg bor i en villa med min kone Kristin og min sønn Mathias, rett ved siden av der jeg vokste opp. Mor og far bygget det i -79. Jeg føler meg privilegert som får bo her, antagelig ville jeg ikke kunnet bo her om jeg ikke hadde arvet det fra foreldrene mine. Jeg vet ikke om jeg fremdeles bor her om ti-tjue år – med en horisont på ti år, så tenker jeg at vi kanskje har flyttet til et mindre sted. Om vi flytter, så tenker vi å se etter en leilighet i nærheten av Nordmarka, kanskje i området ved Gaustadjordene, fordi dette er en tilgjengelig og fin inngang til Nordmarka. Og det er viktig - ikke minst når man blir eldre. 

Jeg har sett En folkefiende et par ganger. De gangene jeg går på teater, setter jeg virkelig pris på det, og jeg gjør det et par-tre ganger i året. For å forstå utsagnet «Den sterkeste mann i verden, er den som står mest alene», må man se på sammenhengen man plasserer utsagnet inn i. Hvis det handler om å ta vare på seg selv, så er betydningen for meg meningsfull. Men om vi overfører det til et arbeidsmiljø så…..jeg tenker at Anders Behring Breivik kunne sagt noe slikt. Og da blir sammenhengen en helt annen. Hvis man leser stykket objektivt, så aksepterer man enten a) at den testen som legen har fått utført stemmer, og da er det beundringsverdig å kjempe for sannheten. Han har jo akkurat rukket å etablere seg i en god posisjon, så han risikerer mye. Men om b) prøven viser seg å være feil, så er han jo bare helt ute.

Jeg har hatt et par oppvåkninger i løpet av livet. I forbindelse med pliktåret på befalsskolen i militæret, sprakk det en boble- jeg vokste opp på Vettakollen og gikk på Riis skole -og jeg merket at jeg hadde vokst opp i et ganske beskyttet miljø. Derfor bestemte jeg meg for å søke meg videre til Nord-Norge for å oppleve noe nytt, og dro dit som sersjant. Her lærte jeg mye om mennesker, og jeg fikk innblikk i en annen norsk virkelighet. Jeg husker at det var tre selvmordsforsøk i troppen min i løpet av den første uken. Ungdom på min egen alder kom fortvilte og gråtende inn på kontoret, og de bar med seg problemer hjemmefra. Jeg opplevde at alle sammen hadde mye å komme med, de var alle sammen fine ungdommer. Før ville jeg nok ha vurdert dem opp mot mine egne fordommer. Jeg opplevde vel også selv å bli møtt med fordommer da jeg fortalte hvor jeg vokste opp. På slutten fortalte jeg bare at jeg bodde sentralt i Oslo for å unnslippe fordommene. Jeg fikk aldri problemer med noen andre, og jeg var også nysgjerrig på nordlendingene. Det var det viktigste året i livet mitt, dette året i Nord-Norge. 

Til forestillingen vil jeg gå ned bakken til Slemdal og ta trikken til teatret. Men på veien tilbake vil jeg ta trikken til Vettakollen bare for å gå langs en alternativ rute hjem.