An Enemy of the People in Oslo

Jeg er skoleassistent på Tveita skole. 

Jeg tilhører de tillitsvalgte, markatraverne, hyttefolkene, skigåerne, grillerne, bålbrennerne, vedfyrerne, de som er opptatt av barnehage- og oppvekstpolitikk, sofameningsytrerne men jeg tilhører ikke de politisk aktive, sportsidiotene, engangsgrillerne eller forsøplerne.

Jeg bor i Oslo fordi jeg vokste opp her. Samboeren min er fra Drammen, og da vi skulle etablere oss, diskuterte vi Drammen eller Oslo. Oslo og jeg trakk til slutt det lengste strået. Det aller beste med byen er at man kan velge om man vil være anonym eller et kjent ansikt. Og så er det valgmulighetene, nettverket og familien selvfølgelig, som bor lenger bort i gaten vår. 

Jeg har aldri hørt om En folkefiende av Ibsen, men jeg kjente igjen navnet. På 17. mai sto mannen min, jeg og sønnen min på Karl Johan og så på barnetoget, og da la jeg merke til at jeg tilfeldigvis hadde stilt meg rett oppå et sitat fra En folkefiende. Dette var to dager etter at jeg ble spurt om å være med på forestillingen. Jeg tror det er sant at «den sterkeste mann i verden er han som står mest alene» fordi det krever så mye mot, styrke, utholdenhet og engasjement for å klare og ikke lene seg på andre. Mange mennesker i samfunnet vårt i dag, glemmer å tenke selv. Det er så fort gjort å la andre eie sannheten, vi glemmer å tenke på hvor vi selv står. I tillegg tror jeg ikke at det kun finnes en sannhet. Alle har sin egen opplevelse av hva Oslo er, og hva svarene på alle spørsmålene er. 

Et vendepunkt i livet mitt kom da jeg gikk gjennom en vond konflikt, hvor jeg opplevde at jeg sto alene. Det var et sterkt dilemma for meg om jeg skulle fortsette å kjempe, eller gå videre med livet mitt. Etter å ha stått alene i motvind lenge, tok jeg en beslutning og jeg valgte å leve livet på min måte. Jeg lærte at jeg kun kan forandre meg selv, og at jeg har regien i eget liv. Jeg gikk fra å bruke masse energi på å tenke på hva andre synes - jeg trodde at jeg kunne gjøre verden bedre ved å forsøke å leve opp til andres forventninger. I stedet har jeg begynt å lytte mer til meg selv, og ta mer hensyn til hva jeg synes. På den måten når jeg målet om å gjøre verden til et bedre sted ved å gå mer inn i meg selv og spørre om hva jeg syns er riktig, hva jeg forventer av meg selv. Dette betyr at jeg eier min egen sannhet. 

Jeg går ned Motbakkene sammen med sønnen min Martin og så tar vi linje 3 til Nationaltheatret og forestillingene