Jeg har jobbet i en ur- og optikerbutikk på Lambertseter senter i 42 år.

Jeg tilhører kjøpmennene, markatraverne, skiløperne, hundeelskerne, idrettsorganisasjons-menneskene,  samfunnsbyggerne, dugnadsmenneskene, fellesskapsmenneskene, handlingsmenneskene, realistene, hobbymalerne, de sosiale og de som stiller krav men jeg tilhører ikke rasistene, hjemmesitterne, innvandringsmotstanderne, snillistene, de politisk engasjerte eller miljøaktivistene.

Jeg bor i Oslo fordi jeg ble født her og vokste opp her. Det blir jo sånn. Det har heller aldri vært aktuelt å flytte. Jeg vokste opp på en gård her på Stovner, og da var dette som å være på landet. Masse plass, blomster og natur. 

En folkefiende kjenner jeg fra Fjernsynsteatret. Det virket så tungt. Sorthvitt og greier.  Når jeg tenker på sitatet "den sterkeste mann i verden er den som står mest aleine" så kjenner jeg meg igjen på den måten at da vi kjempet for erstatning etter en eksproprieringssak, var vi sterkest når vi stod alene. Vi ble tvunget til å stå alene og vi vant frem til slutt. Men for å være ærlig er man vel egentlig sterkest i et fellesskap. 

For meg så var det et stort vendepunkt da jeg som tenåring bodde på gården vår på Stovner, og vi ble tvunget til å flytte. På grunn av ekspropriering for å gi plass til blokkene og drabantbyen som vokste opp, ble min familie tvunget vekk. Vi fikk en for lav erstatningssum, og kjempet derfor i retten for å oppnå en høyere kompensasjon. Etter seks år endte vi i Høyesterett, og vant. Familien oppfattet myndighetene som veldig brutale og urettferdige, og det var vanskelig for oss, særlig for faren min. For oss opplevdes det som kampen David kjempet mot Goliat. Jeg endret meg, og fikk en større bevissthet i forhold til å sette pris på naturen.

Til forestillingen drar jeg til teatret med T-banen fra Stovner.