Jeg studerte journalistikk i vår og nå tar jeg for første gang i livet ting litt som de kommer.

Jeg tilhører de gifte, blomsterelskerne, kameleonene, perfeksjonistene, vertinnene, de personlige, de som er åpne til et visst punkt, de som er glad i å lage mat til andre, de sosiale, de utholdende, de som aldri ga opp kjærligheten, de ufrivillig barnløse, de engasjerte, de lojale, de kulturelt kristne, rydderne, livsnyterne, de omsorgsfulle og de sjenerte ekshibisjonistene men jeg hører ikke til de late, de som jatter med, demonstrantene, de som går i tog eller campingturistene.  

Jeg flyktet til Oslo som 16 åring etter å ha pådratt meg en liten kjendisstatus som vinner av en Madonna "look-alike"-konkurranse på Hamar. Da bodde jeg i byen ett år for å gå på bibelskole og jeg jobbet også med narkomane. Jeg hadde det fint her, og flyttet derfor tilbake senere. I Oslo er det lettere å velge miljøer. Jeg har venner fra mange ulike miljøer, og jeg liker å ha det slik. 

En folkefiende engasjerer meg. Jeg skrev særemne om Ibsen på skolen, og synes det er fascinerende at man kan trekke paralleller fra stykkene hans frem til i dag. Jeg tenker at «den sterkeste mann i verden er den som står mest alene» er et litt trist utsagn. Den som står alene har ofte rett, men hvilken glede har man av det ? Jeg tenker at det sikkert er riktig det Thomas Stockmann sier, men at han ikke må si det på den måten. Han hadde trengt en pressetalsmann. Jeg blir også irritert på Hovstad, hadde han spilt kortene sine litt bedre, så hadde han fått Petra! 

I vår døde to nære venner av meg, og det ble et vendepunkt i livet mitt. Jeg ble likegyldig til livet en periode og syntes det hele var litt meningsløst, men i begravelsen til den ene tenkte jeg at jeg må begynne å sette pris på livet mitt – jeg - som får lov til å leve. Jeg bestemte meg for å begynne å fokusere på det som er bra.

Til forestillingen på Nationaltheatret går jeg den fineste ruten gjennom Slottsparken.