Jeg er konsulent og identitetsbygger i IT-selskapet Evry ASA. Her arbeider vi med landets it-baserte infrastruktur: altså den infrastrukturen du ikke ser.  

Jeg tilhører søndags-ruslerne, by-brukerne, nysgjerrigpetterne, relasjonsbyggerne, livsnyterne, døråpnerne, konformitetsutfordrerne, fellesskapsforkjemperne, familielojalistene, urban-mangfolds-elskerne men jeg hører ikke til markatraverne, rutinemenneskene, jantelov-menneskene, bombastikerne  eller de ignorante.

Jeg bor i Oslo fordi familien min bor her. Byen har mange forskjellige stemninger, alt etter bydel, og alt er veldig tilgjengelig her. Man møter stadig folk på gata som man kjenner, og Oslo er sånn "naboen ser deg", men i positiv forstand. Man kan bli sett når man ønsker, og trekke seg tilbake når man ønsker. Hvis Oslo hadde vært en sang så måtte det ha vært "Når kastanjene blomstrer i Bygdøy Allè" og "Hovedøen". Oslo er litt retro.

Jeg leste En folkefiende første gang på videregående skole. Å påstå at den sterkeste mann i verden er den som står mest alene, synes jeg er trist. Du er jo ikke sterkere enn de rundt deg.

Et vendepunkt kom da jeg møtte han som jeg giftet meg med. Jeg ble oppdratt til å være selvstendig og uavhengig, og i møte med det som skulle bli min ektemann, advarte jeg han om at jeg alltid ville stå med én fot utenfor døren. Men i møte med ham skjønte jeg at for å få det som er gleden i et forhold, måtte jeg tørre å vise min egen sårbarhet, og jeg står nå med begge beina innenfor døra i forholdet med han. 

Til forestillingene på Nationaltheatret sykler jeg på den el-motoriserte sykkelen min fra Frogner til Spikersuppa.