An Enemy of the People in Oslo

Jeg er elev på ungdomsskolen.

Jeg tilhører fotballspillerne, skihopperne, gitaristene, de omsorgsfulle, de forfengelige, moteekspertene, de som tøyser og de små men jeg tilhører ikke planteelskerne, de som går mot mainstream-moten, egoistene, punkerne eller bøllene. 

Jeg bor her i Oslo fordi foreldrene mine bor her, og jeg tror ikke de ville tillate at jeg flyttet ut allerede. Dessuten har jeg ikke råd til en leilighet, og jeg trenger en jobb. Så jeg er nok ikke foreløpig klar for å flytte. 

Jeg har snudd meg vekk fra å se på skolen som en lekeplass til å være et sted jeg går for å lære ting og å konsentrere meg – men jeg har ikke klart å endre meg helt – dette er en fortløpende prosess. 

Jeg har hørt En folkefiende på lydbok, og faren min refererer til det hele tiden. Hvis jeg sier at «det sier alle de andre» så svarer han alltid: «den kompakte majoritet har aldri rett». Så mitt forhold til En folkefiende er at det er et drama som faren min alltid har likt.  Jeg tenker at utsagnet «den sterkeste mann i verden er den som står mest alene» er formulert rett. Mange av Nobelpris-vinnerne har stått alene, men har fremdeles kjempet for fred. Du blir kanskje ikke verdens sterkeste ved å bekjempe alle, men du blir sterkere.

Hvis jeg skulle dratt alene til forestillingen ville jeg sikkert tatt trikken, og hadde vi hatt tid så ville hele familien også tatt den, men for det meste så bruker vi bilen så vi bruker bilen også til teatret.