Jeg har en MA i sosialt arbeid og jeg er ansatt som sosionom i Grünerløkka Sosialtjeneste. For tiden har jeg permisjon fra jobben for å sitte i forbundsledelsen i Fellesorganisasjonen. 

Jeg tilhører de som liker mat som smaker, de som krever mye av seg selv, de hardtarbeidende, multi-taskerne, de som vil at alle skal bli hørt, levekårsforkjemperne, de engasjerte, de som får bekreftelse på det de gjør, grasrotkjemperne, samarbeiderne, de moderate Vålerengatilhengerne, byvandrerne, kontrollfreakene, planleggerne og i-phonebrukerne men jeg hører ikke til de som umyndiggjør, de som tror det ikke nytter, svarthvitt-tenkerne, de ekskluderende, de sportsinteresserte, markatraverne, de impulsive, sofasliterne, innesitterne eller de spontane.

Min greie i Oslo er Grønland, og min familie har bodd her i flere generasjoner. Jeg liker at jeg har muligheten til å benytte meg av kulturtilbud; jeg føler ikke at jeg må det hele tiden, men det er der. Og jeg liker at det finnes mer enn to kina-restauranter. Det å gå aleine ut på café og snakke med noen, også noen man ikke kjenner. At det skjer noe her hele tiden. Det liker jeg ved Oslo. 

Jeg tror ikke på påstanden om at den sterkeste er den som er mest aleine. Jeg tror på å stå i kollektiv, men det er ikke alltid populært. Da må man tåle å bli mislikt, og det er da man er sterk. Folket reiser seg. Man gjør jo det på et eller annet tidspunkt, bare man blir sinna nok. Se bare på Europa eller på Italia hvor min morfar er fra. Folket reiser seg. Dette sinnet kan jo og brukes til all mulig galskap. Se på terroristen – Breivik - han synes sikkert synd på seg selv, men han mener nok at det var nødvendig, at han ofra seg selv. Han tok selvfølgelig feil. 

Et vendepunkt for meg var da jeg satt i rettsalen og så på Breivik og tenkte han var stusselig. Jeg syntes synd på ham. Selv om han hadde prøvd å drepe vennene mine. Han er så totalt motsatt av meg. Alt han har nevnt som han syns er helt jævlig, er ting som betyr noe for meg. Selv om han er mot alt jeg er for, følte jeg empati for han der jeg satt, og jeg tenkte at det er forskjellen på oss to; at jeg føler empati også for de jeg er uenige med. 

Jeg går fra jobben min som ligger rett ved Rockefeller til forestillingene på Nationaltheatret.