Jeg er lektor og underviser på videregående og på Bjørknes privatgymnasium.

Jeg tilhører lærerne, klassisk musikk-elskerne, katolikkene, de politisk ukorrekte, de med sans for tradisjoner, de planteelskende og skigåerne, men jeg tilhører ikke Amerika-tilhengerne, TV-titterne, de multikulturelle, akademikerne, pseudo-zionistene som de norske kristne, de korrekte nazi-haterne, Beatles-fansen eller de som føler seg så ovenpå at de tar på seg å erobre verden og ødelegge gamle kulturer - alt i navnet av en menneskelighet.

Beliggenheten til Oslo er vidunderlig. Når du ser åsene på Ekeberg og Munchs maleriske utsikt- det er vakkert. Men hvordan det nye trer frem er skrekkelig – slik som bar-code-bygningene -  det er så banalt.   Jeg bodde egentlig på Koppang på en stor gård, men de politisk korrekte stjal gården vår etter krigen. Far konverterte til katolisismen i fengslet, og derfor flyttet vi til Oslo, fordi vi her kunne bo i et kloster og et katolsk miljø som lot oss være i fred. Jeg tror jeg trives i Oslo. Her har jeg jobbet meg gjennom livet siden jeg var 8 år. Her har jeg hatt mine fiender og det er de jeg lærer av. 

I forhold til En folkefiende av Henrik Ibsen så husker jeg ikke engang hvilket teater jeg så det på. Med tanke på utsagnet «den sterkeste mann i verden er den som er mest alene» så tenker jeg at det var sant før, men ikke nå i disse media-tidene. Det er veldig få som står helt alene.

Det har vært en lang modningsprosess for å finne ut hvordan å arbeide for nazismens etterkommere. Jeg må tåle meningsforskjeller. Den kompakte majoritet har alltid villet kvele meg, men mitt hovedprosjekt er å beholde det gode humøret.  Og jeg har kommet frem til forståelsen av at ingen ønsker å være del av den kompakte majoriteten – det er ikke lett å være en minoritet, men det er heller ikke lett å være et individ i den kompakte majoritet. 

Jeg går ned gjennom Bogstadveien og Slottsparken til forestillingene på Nationaltheatret.