An Enemy of the People in Oslo

Jeg er faglærer i kroppsøving, og underviser også enkelte fag i tillegg. 

Jeg tilhører gruppen av muslimer, lærere, håndballspillere, de reflekterte, de romantiske, de snille og de idealistiske men jeg hører ikke til de utagerende, de ugjennomtenkte, de pragmatiske, de som spiser svin eller de som snakker fort.

Jeg triver med å bo her i Oslo, det føles trygt. Byen har et stort tilbud av butikker, kino, teater og det er gode arbeidsmuligheter her. Det er veldig vanskelig å si om vi bor her om ti år, jeg kunne sikkert også trives utenfor Oslo så lenge vi vi ikke bor altfor langt unna.

Det går an å være både enig og uenig i utsagnet «den sterkeste mann i verden er den som står mest alene»; man er sterk når man tør å stå i mot. På mange måter er det en god ide å følge flertallets avgjørelse. Se på 22.juli – her var det én som gikk mot det flertallet sto for. Det beste hadde vel vært om alle var enige hele tiden, men det vil jo ikke skje. Og minoriteten er viktig: Hvis vi alle var enige så ville vi ikke visst hvor vi ender. 

En stor endring i livet mitt var da jeg som 26-åring gikk fra å være sekulær kristen over til islam, da hadde jeg allerede en stund vært på søken etter en tro eller en mening. Bestevennen min døde mens jeg gikk på gymnaset, og en slik erfaring sender deg enten videre i retning av en religion og en tro på livet etter døden. Eller så tenker man at dette er en hendelse som gjør en overbevist om at det ikke finnes en mening.

Til forestillingen kjører jeg bil sammen med min kone.