Jeg tilhører de målbevisste, de hardtarbeidende, de godt bemidlede, jobbelskerne, menneske-elskerne, harmoni-søkerne og ordensmenneskene men jeg tilhører ikke de selvhøytidelige, de late, energityvene, de negative, de problem-orienterte, svarthvit-tenkerne eller de fordomsfulle.

Jeg bor i Oslo fordi jeg er født her, og jeg er stolt av byen min. Jeg elsker å gå rundt i gatene her, på kafeer for å se på menneskene, de vakre bygningene og parkene. 

Jeg tror jeg leste En Folkefiende i løpet av ungdomsskolen, og jeg hadde en eksamen om Ibsen. Men læreren konsentrerte seg mest om de kvinnelige skikkelsene. Jeg er oppvokst i en familiesterk kultur, men med faren min som inspirasjon og forbilde så vil jeg så på en måte vil jeg si at individet KAN ha rett: Jeg har alltid støttet faren min, og han har alltid støttet meg. På den andre siden så kan man ikke hensynsløst hevde sin rett. 

Et vendepunkt i livet mitt kom da jeg begynte på videregående. Jeg møtte nye mennesker og ble mer tolerant. Jeg begynte å tenke over min identitet; hvordan personer formes av kultur, mennesker og inntrykk som påvirker vårt indre. Jeg forsto at jeg kunne være norsk selv om mine besteforeldre opprinnelig kom fra Pakistan. I dag så vil jeg si at jeg er norsk, og jeg bryr meg ikke noe om hva andre mener om det. 

Mannen min er også med i forestillingen, så han kjører meg til teatret– ellers ville jeg gått.