An Enemy of the People in Oslo

Jeg er utdannet realist og nano-teknolog, og arbeider som kommunikasjonsrådgiver i Geelmuyden.Kiese. I tillegg er jeg medlem av Foreningen for skeptikerne, Norsk Klimanettverk og Esperanto-foreningen 

Jeg tilhører realistene, de ubestikkelige, de ryddige, de med god smak, sannhetssøkerne, de målbevisste, de opplyste, de idealistiske, skjortestrykerne, hobby-psykologene, de gjennomtenkte, de kontrære, de skjønnhetssøkende og de stormannsgale, men jeg tilhører ikke de som tror på alternativ behandling, new age’rne, de rotete, de late, de konforme, de uintelligente, de religiøse, taggerne eller nasjonalistene.

Oslo har gitt meg blandede opplevelser, mitt første møte med byen var da kompisen min som barn opplevde å bli ranet. Det er store forskjeller mellom øst og vest, man kan se hvordan hudfargen lysner når man reiser gjennom byen fra østkanten til vestkanten. Jeg setter ikke pris på alt søppelet og taggingen, men tror likevel jeg kommer til å bo her om ti år. Det sies at det beste med Oslo er hvor lett det er å komme seg ut av byen.

Jeg har ikke lest En Folkefiende, men jeg har gått gjennom dramaet på barneskolen. Mine tanker rundt utsagnet «den sterkeste mann i verden er den som står mest alene», er at når man opplever seg selv som en av de siste forsvarerne av noe, så er viljen til å kjempe hardt større. Jeg kan identifisere meg med Tomas Stockmann fordi han ser kunnskap som nøkkelen til å forbedre situasjonen vår. 

Et vendepunkt i livet mitt kom i begynnelsen av tenårene. Jeg var fremdeles mørkredd, og en natt bestemte jeg meg for sakte eksponering av frykten. Jeg lot mer og mer av kroppen være utenfor dynen, og det viste seg at ingen monstre slo til. På denne måten lærte jeg meg å snu meg vekk fra frykten gjennom å skaffe meg kunnskap. Denne erfaringen har jeg hatt bruk for senere i livet. 

Jeg tar t-banen fra Økern til Nationaltheatret.